Når kunstarter som opera og teater går fra å være forbeholdt en spesiell gruppe eller økonomisk klasse til å bli mer allment, faller naturlig nok noe av etiketten litt bort. Kunsten demokratiseres, og gamle regler utgår eller settes noe i skyggen. Fremdeles kler vi oss pent ved premierer og festforestillinger, men det har også blitt normalt å gå i allværsjakker og jeans på mindre høytsvevende teaterforestillinger.
Kunstinstitusjoner, inkludert teater og operaen, har lenge hatt et ønske om å appellere mer til allmennheten, og således er det kanskje et sted i riktig retning at folk nå kommer antrukket slik de selv vil. Selv om retningslinjer når det kommer til skikk og bruk fortsatt gjelder på teateret, blir holdningene til antrekk mer liberale med tiden.
Grunne
n til at vi kler oss fint ved formelle anledninger, er jo for å vise respekt og for å uttrykke at vi forstår arrangementets storslåtthet. Samtidig er det å kle seg formelt nokså enkelt, og mange bruker mer tid på å bestemme seg for hva de skal ha på seg når de kler seg «casualt», enn når de tar på seg finstasen. Alle kan ta på seg en dress, men ikke alle klarer å bære den på en måte som gjør at det ser ærverdig ut. Da er det like greit å la dressen ligge igjen hjemme.
Det å kle seg mer hverdagslig kan det altså ligge minst like mange tanker bak som når vi kler oss i dress eller kjole. Og det er vel kanskje én definisjon av å pynte seg? At vi ikler oss noe vi selv synes er fint, og som vi kanskje har lagt likt ekstra tanker bak enn vi gjør til dagen? Ikke alle liker å gå i dress, noen gremmes av din implisitte formaliteten det gir.
