Dronning Elizabeth I sin tid (på 1500-tallet) kalles for elisabethansk tid, og regnes som en av de engelske gullaldrene. Teater på den tiden var rettet mot et publikum fra alle samfunnslag, og teaterstykker ble satt opp i runde bygninger hvor det var plattformscene. Det er ett navn fra denne tiden som overgår alle andre, og som fremdeles er et av de aller viktigste innen teateret – nemlig William Shakespeare.
Shakespeares mange tragedier og komedier nyter legendestatus den dag i dag, og settes opp på teater verden over. Det er nok ingen andre forfatteres skuespill som blir satt opp like hyppig som Shakespeares sine. Mange spørsmål har blitt stilt om forfatterens identitet gjennom tidene, noe som har gitt mannen et mystisk preg. Selv de som ikke har noe forhold til teater eller litteratur kjenner vel til verker som Hamlet, Macbeth og Romeo og Juliet.
Det elisabethanske teater, eller renessanseteateret som det også blir kalt, var inspirert av ulike teatertradisjoner fra middelalderen. Blant disse finner vi mysteriespillene, som var gjenfortellinger av bibelske historier, og skoledramaet, som gjenskapte greske tragedier. Profesjonelle skuespillere ble hyret inn og fikk reise på turné, og dette ble gradvis normen snarere enn at lokale skuespillere ble brukt i ulike steder i England.
I London var myndighetene lite begeistret for offentlige teaterforestillinger, men planene deres om å få stoppet d
em ble forpurret av det faktum at dronning Elisabeth I selv var en stor teaterelsker. I Londons utkant dukket det opp flere teatre, og vanlige borgere kunne bli rodd over elven Thames for å se på forestillingene. Da var de dessuten borte fra bymyndighetenes autoritet.
Selv kunne teaterselskapene komme med et påskudd om at forestillingene som ble satt opp så hyppig bare var oppvarming før det skulle framføres for dronningen. Å sette opp stykker for dronning Elizabeth I gav nok prestisje, men de var de vanlige borgerne selskapene i hovedsak tjente penger på. Skuespillerne levde primært av interessen fra arbeiderklassen.
På dronningens tid var teater klasseløst; både de adelige og arbeiderklassen var på de samme forestillingene. Etter hvert som private teatre kom på banen, ble dog overklassens smak og forventninger til stykkene satt i første rekke.
Det offentlige teateret
Da kong Karl I senere regjerte, ble ikke mange skuespill skrevet for det offentlige teateret. Likevel fortsatte det offentlige teateret i kjent stil, og viste forestillinger fra de foregående tiårene. Det er også takket være offentlige teatre at utviklingen av renessanseteateret førte til at dramatiseringer ble en permanent greie snarere enn en forbipasserende trend.
Dette er noe vi ser den dag i dag, hvor dramatiseringer hos offentlige teatret fremdeles setter opp stykker fra renessansen og tidligere, være det seg tragedier eller komedier fra Shakespeare, eller andre store navn fra elisabethansk tid.
