Tro det eller ei, det er faktisk helt innafor å forlate en teaterforestilling i pausen dersom du ikke synes den holder mål. På en måte virker det kanskje litt rart med tanke på alle de strenge retningslinjene for dannet oppførsel folk forventes å ha, men samtidig er dette kanskje et uttrykk for en slags overklasse-kynisme som har blitt innlemmet i skikk og bruk-regler for teater og opera, som for øvrig er preget av normer som kan spores tilbake til de mer velstående.
Der vi på rockekonserter eller andre mindre formelle anledninger heller ville holdt pipekonserter og buet når vi er misfornøyde, sømmer 
det seg bedre å forlate operaen i stillhet under en forestilling (det bør dog legges til at buing forekommer). Wenche Foss er berømt for å gått hjem i pausen under en Ibsen-oppsetning som ble holdt på Nationaltheatret i 2004, noe som selvfølgelig skapte stor oppstandelse i media.
Det kom fram at Foss ikke likte det hun så, og det å forlate underveis fikk dermed ønsket effekt. Forestillingen fikk automatisk dårlig publisitet som følge av dette, og det å vise sin misnøye på denne måten er noe som har vært en del av europeisk teatertradisjon i lange tider.
