Det vestlige teater har sin opprinnelse i antikkens Hellas. Ruinene av Dionysosteateret finnes enda, og det var her de første stykkene ble fremført til ære for gudene. Her var det dramatiske festivaler med skuespill, satyrspill, tragedier og komedier på 400- til 300-tallet f.Kr. Aristoteles hadde sine meninger om hvordan et ideelt tragedieskuespill skulle oppføres, noe som kom til uttrykk i Poetikken.
Dette verket har fått mye å si for teateret i ettertid, og særlig fra renessansen og ut over fikk Aristoteles’ synsinger mye å si for dramaturgiens utvikling i det europeiske teateret. Særlig det med at et teaterstykke helst skal overholde enhet innen handl
ingen, er noe som stammer fra Poetikken og antikken. I tillegg er antikke dramatikere som Aristofanes, Sofokles og Aiskhylos fremdeles aktuelle.
Det greske amfiteateret skulle etter hvert inspirere romerne, som ekspanderte ideen. De lagde større teaterbygninger, og disse var med på å legge grunnlaget for senere teaterarkitektur i renessansen og barokken. Frontscenen, som senere ble erstattet med prosceniumsrammen, er inspirert av romernes teater. Gresk og romersk teater eksisterte helt fram til Romerrikets undergang, men innflytelsen fra den perioden i teaterets historie står sterkt den dag i dag.
